Ventetiden er over! #1/2

Hei…! Guds fred!

Nå er endelig tiden her. Solen står høyt (Dag og natt), fuglene synger, barna har skolefri og Odd Inge har endelig klart å presse ut et etterlengtet innlegg på bloggen sin. Ventetiden er over folkens!
Ventetiden har faktisk vært så lang at jeg blir nødt til å gi dere en dobbel. Det kan ventes enda et langt innlegg innen kort tid. Les, nyt og kommenter Fred være med oss alle

Nå er det så pinlig lenge siden jeg har skrevet her at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne…

Jeg kan kanskje begynne med å si at alt er bra med meg. Jeg er ikke død, selv om det ikke er så mye liv på bloggen for tiden. Grunnen til at det faktisk har gått så mye som over to uker siden jeg sist skrev her inne, er at jeg faktisk er syk..                 ( !! surprise, surprise !! ) Men jeg har selvfølgelig ikke ligget syk i over to uker. Faktisk har jeg hatt det veldig bra. (Vertfall den siste uken. Men, det kommer vi tilbake til i Ventetiden er over #2.)

La oss begynne med ved månedskiftet mai/juni. Til tross for  svært lavt immunforsvar og en nylig inntatt mellomkur i form av ca 1,2 dl cellegift, satte jeg meg på flyet sørover til Kristiansand og Lyngdal 26. mai. Legen var litt skeptisk men gikk med på at jeg kunne reise hvis jeg lovte å oppsøke lege straks jeg kjente en eller annen form for feberfølelse eller annen form for plage. Ved godt mot gikk jeg og surret rundt i Bodø by mens jeg ventet på at klokken skulle nærme seg avreise-tid. Bagasjen var allerede sjekke inn, så alt jeg hadde å gjøre var å vente. Da jeg gikk lei av å surre rundt i byen, gikk jeg opp til flyplassen hvor jeg bestilte en eller hamburgertallerken. Jeg ga tydelig beskjed om at jeg ikke måtte ha løk i salaten. Betjeningen bekreftet at “løken uteblir”. Jeg satte meg ned med maten og ante fred og ingen fare. Da jeg plutselig hørte et velkjent “knask” inni munnen min. Av ren refleks svelte jeg det som angivelig skulle være en eller annen form for salat. Men, i samme øyeblikk kjente jeg den ufordragelige smaken av løk spre seg rundt i munnen min. Den gyselige eimen av den hersens planten. Jeg visste i samme stund hvordan dette ville ende. Jeg får nemlig en merkelig feberlignende følelse når jeg spiser rå og mye stekt eller kokt løk. Vet ikke helt hvorfor, men det er vel en av mine svakheter her i livet. *sukk*
Jeg tok meg gjennom sikkerhetskontrollen, og satte meg for å kikke på de forskjellige flyene som kom og gikk. Utrolig fascinerende med fly og alt som foregår rundt dem. Da jeg etter en stund hadde satt meg ned ved gaten hvor flyet mitt skulle dra fra, kom plutselig en kompis som jeg ikke har sett på lenge, lenge.. vi snakker faktisk år! Han har det nette navn av Ben Ezekiel (Tidenes navn hehe..:-)) og er en grepa kar. En av de luringene som burde få statsstøtte for å drive med musikk!  Vi skulle visst med samme fly til Oslo, og hadde nesten samme avgangstid fra Oslo da jeg skulle sørvestover og han vestover. Så vi hang et par timer på Gardermoen. Veldig kjekt. Jeg glemte nesten helt den skremmende feberfølelsen min.

Da jeg satte meg på flyet til Kristiansand begynnte jeg å kjenne feberen mer og mer. Frysningene ble tydeligere og tydeligere, og jeg måtte etter hvert slutte å innbille meg at jeg ikke hadde feber. Da jeg landet etter en kjapp tur oppe i lufta møtte jeg mormor som det var planen å bo hos et par dager. Jeg fortalte hvordan ting var og at jeg hadde bestemt meg for å kontakte legen. Siden klokken var nærmere tolv på natta var legevakten i Vennesla stengt. Så jeg gjorde kort prosess og ringte nødnummeret 113 (Veldig hyggelige folk som sitter på sentralen der forresten, vertfall den ene personen jeg snakket med). Jeg kom inn KL. 00.30. Etter litt om og men fant de ut at jeg skulle legges inn på isolat for natten. Jeg var ikke overrasket, men dypt skuffet. Jeg var utrolig lite klar for å ligge på sykehus. Det var faktisk det aller siste jeg ønsket her på jord. Hele natta var jeg utrolig bitter og veldig bekymret for om jeg faktisk kom til å ligge inne hele uka. Du skjønner; jeg møtte en fyr på sykehuset i Tromsø som ble lagt inn ei uke på isolat av lignende grunn (Feber etter mellom-kur). Jeg kom etter hvert fram til at så lenge jeg vertfall fikk se Charlotte gjennom et glassvindu eller kanskje til og med fikk to ho i hånden var det vært turen nedover. Jeg lå vertfall i Kristiansand, så jeg hadde jo en viss sjanse til å få besøk av forskjellige folk. Det ente heldigvis med at jeg kom ut allerede i 13-tiden neste dag. Jeg dro til mormor og fikk himmelsk stell som bare bestemødre kan gi fram til dagen etter. En STOR takk rettes mot Smibakken på Føreland. takker og bukker! Torsdag ettermiddag  satte jeg kursen mot Lyngdal.

Vi må ikke glemme håret og skjegget. Det er noe jeg har sett fram til helt siden jeg fikk misstanken om kreft. Et herlig kapittel som jeg fremdeles er mitt oppi. Det startet for alvor tirsdag 26. mai. Etter flere dager der jeg har kjent at hodebunnen har vært litt “dau” eller litt øm, eller noe lignende; begynte jeg plutselig å miste skjegget (som etter litt sparing hadde blitt til nydelig helskjegg. Anlagt hovedsakelig for å sjekke om jeg faktisk mistet skjegget). Dette var veldig gøy for meg. Tirsdag kveld var haken min blank. Onsdag forsvant enda mer, og torsdag hadde jeg koteletter som var skremmende likt på Christoffer Skau’s;-). Det var nok også et par hårstrå som ble løse den samme tirsdagen. Men, det var ikke før torsdag det begynte å ta av. Jeg kunne rive av hele never av hår uten at det gjorde vondt. Det var litt skremmende, men veldig fascinerende den første dagen og halve dag nr. 2. Allerede torsdag begynnte jeg å bli ganske lei av at bare litt sterk vind blåste av meg hårstrå som jeg strevde med å ha kontroll på slik at det ikke skulle komme til skade for å irritere folk som befant seg i nærheten. fredag formiddag forsvant skjegget. Jeg kunne konstatere at operasjon helskjegg var vellykket. Skjegget er utvilsomt noe cellegiften tar knekken på. Jeg ble faktisk litt glad i skjegget, så jeg tenker vi ser fram til den dagen jeg får det igjen. Senest i går (siden klokken har passert 00.00) kom jeg til å tenke på at jeg savner skjegget mer enn jeg savner bil-lappen. :-O Det var en digresjon…

Håret ble jeg plutselig veldig lei av da jeg våknet opp i Stian’s leilighet og puta var FULL av hår. Vi skulle visst ha folk på besøk på kvelden (fredag). Jeg tenkte det var lite hygienisk av meg å spre rundt DNAet mitt i form av hår i hele leiligheten, og for den saks skyld i hele Lyngdal. Hvis noe kriminelt hadde skjedd i Lyngdal hadde det blitt sporet tilbake til meg og håret mitt. Det fantes nok i alle kriker og kroker overalt i Lyngdal. Jeg bestemte meg for å klippe det vekk på egen hånd. Først dro jeg av meg halvparten. Men, vi har jo ganske mange hårstrå på hodet. Det var rett og slett for mange for å slite den av seg, så jeg måtte ty til saksa. Så jeg klipte av meg nesten alt håret jeg hadde. Så fikk jeg hjelp av vår alles Islending (som har immigrert tilbake til Norge for pengesanking) til å hjelpe meg med bakhodet. Etter klippingen gikk jeg løs med høvel og barberskum. Etter jeg hadde tatt toppen av hodet ble jeg utrolig lei. Så jeg tillot meg selv å se ut som jeg var 60 år for en kveld. Dette ble riktig nok skult av én av de 6 caps-ene jeg kjøpte på Session dagen før i Kristiansand. Hvorfor kjøpte jeg seks? I tilfelle jeg går lei av den ene jeg bruker. Og fordi de er betalt av en eller annen offentlig fornuftig ordning. Pris? Det skal ikke nevnes eksakt men mellom 2000 og 3000 kroner Av totalt 4000 tilgjengelig. For all del, Jeg får cellegift for 55 000 kroner hver uke jeg er oppe i Tromsø. Det får være grenser for hvor mye av den skatten dere der ute betaler som skal brukes av meg.
Håret og skjegg er altså borte. Og jeg må jo si at jeg trives ganske godt med tilværelsen. Puta kan bli litt i kaldeste laget av og til. Jeg jeg begynner snart å vende meg til mitt eget speilbilde når jeg går uten caps. De første to-tre dagene holdt jeg på å hoppe i taket hver gang jeg våknet og så mitt eget speilbilde i TVen til Stian. Om kvelden måtte jeg legge meg med caps-en fordi jeg ble små-kvalm av mitt eget speilbilde i vinduet og TVen. Hehe..

Siden jeg hadde veldig lavt immunforsvar ble hele turen ganske preget av det. Jeg var veldig egoistisk på hvem jeg møtte i løpet av turen. Syke mennesker ble så godt det lot seg gjøre holdt på avstand. Det vil si JEG holdt meg på avstand fra dem så godt det lot seg gjør. Så hvis det er noen som føler seg oversett eller glemt, er det stor sannsynlighet for at jeg rett og slett ikke oppsøkte så mange folk i løpet av turen. Jeg spilte riktig nok med ungdomskoret på KRIK-cup på Konsmo lørdag 30. mai, noe var utrolig morsomt. I år som i fjor var det veldig god stemning. Det er gøy med KRIK-folk.. det er så mye liv i dem.^^ Nytt av året var taleren; Odd Vegard Nygård. Veldig gøy og bra å høre på. Den mannen kan mer enn å synge! På kvelden bar det så fort som mulig ned til Lyngdal for å treffe kvinnen i hans liv. Søndagen var en avslappende dag. Ikke noe stress, bare nyte den siste dagen i Lyngdal på alt for lang tid. Jeg er veldig usikker på når neste Lyngdals-tur blir. Kanskje i Juli eller august en gang.. Høyst usikkert.
Søndags kveld og natt var en veldig hyggelig affære, som i all hovedsak bestod av å ta det veldig med ro med sin kjære i leiligheten hvor jeg bodde. Et par filmer ble snurret i spilleren, mens diverse folk kom og gikk. da klokken passerte 5 og det bare var Charlotte som satt i sofaen og sov var det tid for å pakke før avreise i 11-tiden.
Etter nesten én uke på Sørlandet kjente jeg meg sosialt og psykisk oppbygget til å ta fatt på en ny uke med edle dråper med cellegift i Tromsø. Jeg vil takke for alle som hyggelige personer som jeg fikk truffet i Lyngdal. Og alle jeg ikke fikk truffet. Takk for at dere bryr dere om meg, og ber for meg. Jeg er evig takknemlig for det. Ingen nevnt, ingen glemt. dere er for mange for å nevnes! Gud vil belønne dere alle sammen på den måten Gud ser er best for hver enkelt av dere.. Det er gøy med Gud. Han er skarp…!

Klokken er halv 3 på natta og jeg må sove. Jeg skal ta bussen halv 8 på morgenen for å treffe Charlotte i Bodø som kommer på helgebesøk til kreftmannen. Wee! Det er jeg veldig fornøyd med!

Hadebra..!
Snakkes

-Odd Inge Halsos -