Hjem, kjære hjem… :-)

Heisann, Heisann

Det ser visst ut til å være et problem for meg å være aktiv her på bloggen. Håper dere kan tilgi meg for det. Her kommer jeg vertfall med en aldri så liten oppdatering (eller noe sånt), om hvordan saker og ting foregår.

Vel… Siden forgje innlegg ble nedtegnet har jeg forlatt sykehuset i Tromsø, og endelig kommet meg  ned til familien på Reipå. Å få flytte hjem etter nesten en uke på sykehus var rett og slett en fantastisk opplevelse. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så deilig å flytte tilbake til Reipå.. Jeg er sjokkert og meget lettet.

Hehe, nei, nei. Livet er selvfølgelig ikke en dans på roser, selv om jeg er glad for å være hjemme.
De to siste dagene på sykehuset føltes som mange uker. Trodde aldri de skulle ta slutt. Jeg begynnte å merke effekten av cellegiften som var pumpet inn i meg de siste dagene, og var kvalm, sliten, skitten og utrolig lei av å surre rundt med syke gamle mennesker (Alle var koselige på sykehuset, for all del. Men, det er ikke en plass for en Nord-Norsk sørlending som er vant med å spille trommer halve uka, og ellers gjøre alt mulig annet som IKKE er kjedelig).

Den siste dagen var relativt intens. 16. mai: Siste fly fra Tromsø til Bodø gikk Klokken 10.15, og både jeg og sykehuset var svært klar for å få meg bort derfra. Vi begynnte med cellegift så tidlig som KL. 03.30 den natten. Kjørte på med diverse poser med skummel flytende stoff hele natta. Den siste skyllingen med saltvann, som skulle forhindre at nyrene mine ikke tok kvelden gikk på absolutt maks fart. Jeg kjente det i armen hvor det ble pumpet inn for å si det sånn. Følte den ble pumpet opp med luft eller noe

Klokken 09.15 var jeg koblet fra diverse aparater og ledninger også videre. Da var det å ta kofferten og springe til taxien som stod utenfor og kjøre til flyplassen. Jeg var utrolig glad når jeg kom meg til flyplassen, til tross for at jeg var kvalm og  hadde fått kommando om å drikke nesten 2 liter i løpet av de neste 6 timene..

Flyturen foregikk med Widerøe. Utrolig gøy å fly de små flyene. De lander på de merkeligste plasser. Andenes og Stokkmarknes var flyplassene vi var innom mellom Tromsø og Bodø.
Det var forøvrig veldig fint vær 16. mai, så flyturen nedover den Nord-Norske kysten var en fantastisk naturopplevelse. Kom opp og se, folk og fe…

Jeg overlevde flyturen (Som tok i alt 2 timer) uten de helt store problemene. Når jeg kom til Bodø kjente jeg det var utrolig tungt å gå opp trappen fra flyet og inn til terminalbygningen . Det var tydelig at jeg hadde hatt en intens uke med cellegift.. (puh*). Møtte pappa inne på flyplassen, så bar det på en halv annen timers kjøretur hjem.

Da jeg kom hjem var jeg ikke særlig kvalm siden jeg hadde tatt et par kvalmestillende tabelletter på turen.
17. mai våknet jeg opp uten å være spesielt kvalm. Men etter hvert kjente jeg at jeg ble mer og mer kvalm. Jeg var ikke nede i bygda på noe feiring på formiddagen. Men, siden jeg hadde ligget inne ei uke var jeg så og si resperat på sosial kontakt med folk, så jeg presset meg litt til å bli med bort på frikirken i 4-tiden. Dopet ned på en del kvalmestillende…
Vi ble der til ca 8-9-tiden.. veldig fornøyd med dagen egentlig.. Koselig å treffe folk og sånt…

De neste dagene og fram til nå har jeg egentlig stortsett bare vært utrolig kvalm. Til stross for kvalmen er jeg ikke bitter av den grunn. Det var vel litt dette jeg var ute etter. Å få føle på kroppen hvordan det virkelig er å ha, og gå gjennom en kreftbehandling. Virkelig spennende vil jeg si.. Selv om jeg godt kunne vært spart for litt kvalme..
Jeg har gjort meg opp tanker om at jeg kan være så nær døden som bare mulig, bare jeg slipper å være kvalm. Det sier jeg sikkert fram til det faktisk skjer. Men kvalme er en utrolig frustrerende sak.. Over lang tid sliter den faktisk utrolig mye på psyken også. Fordi etter to, tre eller fire dager aner man ikke hvor lenge det kommer til å være. Man vet ikke hvor positive eller negative framtidsutsikter man har. Det eneste jeg vet er at jeg blir frisk til slutt.. men hvor er slutten…(?)

Nå har jeg 2 uker på å komme meg før neste cellegiftkur i Tromsø som starter 1. juni.
Kanskje det blir en sørlandstur før den tid, kanskje ikke.. Vi får se..

Mitt i mørket finns det alltid lys..

Forgje tur jeg hadde til Lyngdal, hadde jeg en seriøs samtale med Charlotte Hagen Nordenstrøm.. Vi fant ut at til tross for tingenes tilstand (jeg oppe i nord, hun nede i sør, også videre) er vi veldig glad i hverandre. Vi fant med andre ord ut at vi skulle prøve å ha et seriøst forhold til hverandre. Med andre ord være samme, med andre ord være kjærester.. You name it Og det har vist seg å være et veldig, veldig lurt valg.. vertfall fra min side. Charlotte er en av de virkelige gode grunnene til at jeg har taklet de siste ukene. Hun viser seg å være et skikkelig barskt stykke kvinnfolk som allerede fortjener stor respekt for å ha gjort noe så sykt som å gå inn i et forhold med en som skal rett opp til et Hekkfjell av en kreftbehandling, som foregår alt for langt borte *Respekt!*. Det er ikke så gøy å tenke på at det er 160 mil vei som ligger mellom oss. Men, det blir VELDIG gøy å treffe henne igjen.. Veldig glad i deg Charlotte Takk Gud for deg… Takk, takk og takk..!

Nå er klokka alt for mye, og jeg begynner å bli litt tom for ord etter hvert..

Bare husk på at Gud er god.. neinei.. ikke god… men, GOD!!!
Sånn, helt vilt god faktisk, ufattelig god.. er du med? Veldig viktig å huske på.. Uansett hva som skjer..

Takk Gud

-Odd Inge Halsos-