Hei!
Ja, det er mye som har skjedd de siste ukene. I løpet av de tre ukene jeg var hjemme etter siste cellegiftkur, fant jeg plutselig ut at jeg var nødt til å ta turen sørover til Lyngdal. Hadde en viktig prioritering der, som ikke kunne vente til etter operasjonen. Det er noe av det smarteste jeg har gjort på lenge, lenge..!
Det til tross for at i løpet av det lille oppholdet mitt i Lyngdal ble slutt mellom meg og Charlotte. Så må det legges til at det var en felles avgjørelse, og vi har fortsatt en god tone. Såh.. ingen bitterhet innblandet altså. 
Jeg var hjemme to dager før jeg dro opp til Tromsø 6. august for å operere tre lymfeknuter ut av magen.
Det var det verste jeg har opplevd iløpet av hele mitt lange, lange liv. Derfor kommer jeg ikke til å ta meg bryet med å skrive noe om det her. Det er rett og slett ikke noe jeg har lyst til å huske så veldig lenge.
I dag var det 2 uker siden jeg ble innlagt, og slapp endelig ut fra sykehuset.
Det er litt merkelig at det ikke er sykepleiere som springer rundt her, og gjør alt for at jeg skal ha det best mulig. Jeg savner vel kanskje den biten av sykehuset på en eller annen måte. Var koselig, hehe. Må si at mange av dem er utrolig flinke til å gjøre hverdagen litt lysere.
Men, nå er jeg hjemme. I følge legen fant de ingen form for levende kreft i lymfeknutene. Det vil si at jeg er frisk.. Hyggelig..
Takk Gud for at jeg kom levende gjennom de siste to ukene i Tromsø!
Dere får spørre hvis det er noe dere lurer på.. anything..
Snakkes….
Postet 20 august '09 av Odd Inge, under Generelt. 3 kommenarer.
Heisann!
Nå sitter jeg hjemme. Har gjort det noen dager nå, og er allerede lei av det:-P
Kunne tenke meg litt luft under vingene. Fly en tur sørover for eksempel. Stoppe innom Oslo og spise en kebab…. -For så å fly videre til Kristiansand og Lyngdal. Det hadde vært noe det. Men nei.. Det blir nok bare drømmer med det første. Hvis jeg plutselig ikke finner en liten million eller et par flybilletter som står i mitt navn. OG et ekstra immunforsvar som kan holde meg frisk fram til operasjonen(og litt til).
Er vel kort og godt ganske rastløs 
Ikke fordi jeg har så mye energi i kroppen. Jeg har vel strengt tatt ganske lite energi i meg for tiden. Selvfølgelig…… Det er nok rett og slett det å vente på at energien skal komme tilbake som er så kjedelig.
Å sove er ikke som det var. Før sov man fordi man var trøtt etter en lang, slitsom og innholdsrik dag. Som tok på kreftene og krevde sin energi. Nå sover jeg fordi klokken sier at jeg skal sove. Det vil si at jeg sovner mellom 00.00 og 05.00 en plass. Jeg er ikke nødvendigvis trøtt, men jeg må jo liksom sove. Ellers kommer jo kroppen til å gjøre statskupp mot meg. Kan ikke drive med nattevandring når alle andre sover. Det er for kjedelig. Og hvis jeg blir sittende oppe og spille data hele natten, kommer jeg til å vende meg til uvanen, og dermed ende opp i spillegalskap eller noe lignende 
Ser for meg overskift i avisen; Ung mann (19) fikk kreft – døde av dataspill
Nei, må opprettholde litt hverdagsdisiplin selv om ikke cellene kan vokse normalt
Når det er sagt er jeg jo forresten fri for kreft nå. Jeg er i praksis frisk. Det er hyggelig.
En liten tur til kirurgene i Tromsø gjenstår. Og så, er jeg god som ny.
Det var alt jeg hadde på hjertet for i aften
Snakkes
-Odd Inge Halsos-
Postet 23 juli '09 av Odd Inge, under Generelt. 3 kommenarer.
Jepp! Som overskriften tilsier, har jeg prestert å love noe jeg ikke har klarte å holde. Unnskyld! 
Vi snakker selvsagt om dette oppfølgings-innlegget for “Ventetiden er over #1/2″. Etter å ha skrevet det lange innlegget ble jeg ganske enkelt tom for ord og skrivelyst. I tillegg til at jeg har vært en del sliten og også hatt besøk fra fjærn og nær.
Så.. med dette innlegget vil jeg egentlig ganske enkelt be om tilgivelse for at jeg ikke har klart å holde det jeg har lovet. Og, at jeg heller ikke har kommet med noen form for oppdatering om hvordan det går her oppe, eller hva jeg styrer med, også videre….
Vel, når jeg først sitter her og skriver, kan jeg jo like gjerne ta med at jeg hadde besøk av Halldor (Islendingen) og Stian Fåland i forgje uke. Takker for et veldig hyggelig besøk, og for at de i det hele tatt offret det det kostet for å komme seg oppover. Både i tid og penger! Det er både dyrt, og det tar lang tid å komme seg oppover. Så, takker og og bukker
Nå Sitter jeg på sykehuset i Tromsø og venter på frokost (Klokken er 08.10).
Dette er min fjerde og siste(!) cellegiftkur. Det er onsdag, og tredje dagen her oppe i dag. Jeg reiser hjem på fredag, og da er jeg ferdig med cellegift. Det er hyggelig å tenke på. Det som skjer senere er at jeg skal opereres om noen uker (ca i begynnelsen av august). Kanskje jeg presterer å komme tilbake med et innlegg om dette? Lover ingenting
Yes, yes.. Det er i korte trekk hva jeg gjør om dagene
Igjen.. Takk til dere som ber for meg, og dere som stikker innom bloggen min i tid og utide
Gud velsigne dere alle sammen.. Snakkes
-Odd Inge Halsos-
Postet 15 juli '09 av Odd Inge, under Generelt. 4 kommenarer.
Hei…! Guds fred! 
Nå er endelig tiden her. Solen står høyt (Dag og natt), fuglene synger, barna har skolefri og Odd Inge har endelig klart å presse ut et etterlengtet innlegg på bloggen sin. Ventetiden er over folkens!
Ventetiden har faktisk vært så lang at jeg blir nødt til å gi dere en dobbel. Det kan ventes enda et langt innlegg innen kort tid. Les, nyt og kommenter Fred være med oss alle
Nå er det så pinlig lenge siden jeg har skrevet her at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne…
Jeg kan kanskje begynne med å si at alt er bra med meg. Jeg er ikke død, selv om det ikke er så mye liv på bloggen for tiden. Grunnen til at det faktisk har gått så mye som over to uker siden jeg sist skrev her inne, er at jeg faktisk er syk.. ( !! surprise, surprise !! ) Men jeg har selvfølgelig ikke ligget syk i over to uker. Faktisk har jeg hatt det veldig bra. (Vertfall den siste uken. Men, det kommer vi tilbake til i Ventetiden er over #2.)
La oss begynne med ved månedskiftet mai/juni. Til tross for svært lavt immunforsvar og en nylig inntatt mellomkur i form av ca 1,2 dl cellegift, satte jeg meg på flyet sørover til Kristiansand og Lyngdal 26. mai. Legen var litt skeptisk men gikk med på at jeg kunne reise hvis jeg lovte å oppsøke lege straks jeg kjente en eller annen form for feberfølelse eller annen form for plage. Ved godt mot gikk jeg og surret rundt i Bodø by mens jeg ventet på at klokken skulle nærme seg avreise-tid. Bagasjen var allerede sjekke inn, så alt jeg hadde å gjøre var å vente. Da jeg gikk lei av å surre rundt i byen, gikk jeg opp til flyplassen hvor jeg bestilte en eller hamburgertallerken. Jeg ga tydelig beskjed om at jeg ikke måtte ha løk i salaten. Betjeningen bekreftet at “løken uteblir”. Jeg satte meg ned med maten og ante fred og ingen fare. Da jeg plutselig hørte et velkjent “knask” inni munnen min. Av ren refleks svelte jeg det som angivelig skulle være en eller annen form for salat. Men, i samme øyeblikk kjente jeg den ufordragelige smaken av løk spre seg rundt i munnen min. Den gyselige eimen av den hersens planten. Jeg visste i samme stund hvordan dette ville ende. Jeg får nemlig en merkelig feberlignende følelse når jeg spiser rå og mye stekt eller kokt løk. Vet ikke helt hvorfor, men det er vel en av mine svakheter her i livet. *sukk*
Jeg tok meg gjennom sikkerhetskontrollen, og satte meg for å kikke på de forskjellige flyene som kom og gikk. Utrolig fascinerende med fly og alt som foregår rundt dem. Da jeg etter en stund hadde satt meg ned ved gaten hvor flyet mitt skulle dra fra, kom plutselig en kompis som jeg ikke har sett på lenge, lenge.. vi snakker faktisk år! Han har det nette navn av Ben Ezekiel (Tidenes navn hehe..:-)) og er en grepa kar. En av de luringene som burde få statsstøtte for å drive med musikk! Vi skulle visst med samme fly til Oslo, og hadde nesten samme avgangstid fra Oslo da jeg skulle sørvestover og han vestover. Så vi hang et par timer på Gardermoen. Veldig kjekt. Jeg glemte nesten helt den skremmende feberfølelsen min.
Da jeg satte meg på flyet til Kristiansand begynnte jeg å kjenne feberen mer og mer. Frysningene ble tydeligere og tydeligere, og jeg måtte etter hvert slutte å innbille meg at jeg ikke hadde feber. Da jeg landet etter en kjapp tur oppe i lufta møtte jeg mormor som det var planen å bo hos et par dager. Jeg fortalte hvordan ting var og at jeg hadde bestemt meg for å kontakte legen. Siden klokken var nærmere tolv på natta var legevakten i Vennesla stengt. Så jeg gjorde kort prosess og ringte nødnummeret 113 (Veldig hyggelige folk som sitter på sentralen der forresten, vertfall den ene personen jeg snakket med). Jeg kom inn KL. 00.30. Etter litt om og men fant de ut at jeg skulle legges inn på isolat for natten. Jeg var ikke overrasket, men dypt skuffet. Jeg var utrolig lite klar for å ligge på sykehus. Det var faktisk det aller siste jeg ønsket her på jord. Hele natta var jeg utrolig bitter og veldig bekymret for om jeg faktisk kom til å ligge inne hele uka. Du skjønner; jeg møtte en fyr på sykehuset i Tromsø som ble lagt inn ei uke på isolat av lignende grunn (Feber etter mellom-kur). Jeg kom etter hvert fram til at så lenge jeg vertfall fikk se Charlotte gjennom et glassvindu eller kanskje til og med fikk to ho i hånden var det vært turen nedover. Jeg lå vertfall i Kristiansand, så jeg hadde jo en viss sjanse til å få besøk av forskjellige folk. Det ente heldigvis med at jeg kom ut allerede i 13-tiden neste dag. Jeg dro til mormor og fikk himmelsk stell som bare bestemødre kan gi fram til dagen etter. En STOR takk rettes mot Smibakken på Føreland. takker og bukker! Torsdag ettermiddag satte jeg kursen mot Lyngdal.
Vi må ikke glemme håret og skjegget. Det er noe jeg har sett fram til helt siden jeg fikk misstanken om kreft. Et herlig kapittel som jeg fremdeles er mitt oppi. Det startet for alvor tirsdag 26. mai. Etter flere dager der jeg har kjent at hodebunnen har vært litt “dau” eller litt øm, eller noe lignende; begynte jeg plutselig å miste skjegget (som etter litt sparing hadde blitt til nydelig helskjegg. Anlagt hovedsakelig for å sjekke om jeg faktisk mistet skjegget). Dette var veldig gøy for meg. Tirsdag kveld var haken min blank. Onsdag forsvant enda mer, og torsdag hadde jeg koteletter som var skremmende likt på Christoffer Skau’s;-). Det var nok også et par hårstrå som ble løse den samme tirsdagen. Men, det var ikke før torsdag det begynte å ta av. Jeg kunne rive av hele never av hår uten at det gjorde vondt. Det var litt skremmende, men veldig fascinerende den første dagen og halve dag nr. 2. Allerede torsdag begynnte jeg å bli ganske lei av at bare litt sterk vind blåste av meg hårstrå som jeg strevde med å ha kontroll på slik at det ikke skulle komme til skade for å irritere folk som befant seg i nærheten. fredag formiddag forsvant skjegget. Jeg kunne konstatere at operasjon helskjegg var vellykket. Skjegget er utvilsomt noe cellegiften tar knekken på. Jeg ble faktisk litt glad i skjegget, så jeg tenker vi ser fram til den dagen jeg får det igjen. Senest i går (siden klokken har passert 00.00) kom jeg til å tenke på at jeg savner skjegget mer enn jeg savner bil-lappen. :-O Det var en digresjon…
Håret ble jeg plutselig veldig lei av da jeg våknet opp i Stian’s leilighet og puta var FULL av hår. Vi skulle visst ha folk på besøk på kvelden (fredag). Jeg tenkte det var lite hygienisk av meg å spre rundt DNAet mitt i form av hår i hele leiligheten, og for den saks skyld i hele Lyngdal. Hvis noe kriminelt hadde skjedd i Lyngdal hadde det blitt sporet tilbake til meg og håret mitt. Det fantes nok i alle kriker og kroker overalt i Lyngdal. Jeg bestemte meg for å klippe det vekk på egen hånd. Først dro jeg av meg halvparten. Men, vi har jo ganske mange hårstrå på hodet. Det var rett og slett for mange for å slite den av seg, så jeg måtte ty til saksa. Så jeg klipte av meg nesten alt håret jeg hadde. Så fikk jeg hjelp av vår alles Islending (som har immigrert tilbake til Norge for pengesanking) til å hjelpe meg med bakhodet. Etter klippingen gikk jeg løs med høvel og barberskum. Etter jeg hadde tatt toppen av hodet ble jeg utrolig lei. Så jeg tillot meg selv å se ut som jeg var 60 år for en kveld. Dette ble riktig nok skult av én av de 6 caps-ene jeg kjøpte på Session dagen før i Kristiansand. Hvorfor kjøpte jeg seks? I tilfelle jeg går lei av den ene jeg bruker. Og fordi de er betalt av en eller annen offentlig fornuftig ordning. Pris? Det skal ikke nevnes eksakt men mellom 2000 og 3000 kroner Av totalt 4000 tilgjengelig. For all del, Jeg får cellegift for 55 000 kroner hver uke jeg er oppe i Tromsø. Det får være grenser for hvor mye av den skatten dere der ute betaler som skal brukes av meg.
Håret og skjegg er altså borte. Og jeg må jo si at jeg trives ganske godt med tilværelsen. Puta kan bli litt i kaldeste laget av og til. Jeg jeg begynner snart å vende meg til mitt eget speilbilde når jeg går uten caps. De første to-tre dagene holdt jeg på å hoppe i taket hver gang jeg våknet og så mitt eget speilbilde i TVen til Stian. Om kvelden måtte jeg legge meg med caps-en fordi jeg ble små-kvalm av mitt eget speilbilde i vinduet og TVen. Hehe..
Siden jeg hadde veldig lavt immunforsvar ble hele turen ganske preget av det. Jeg var veldig egoistisk på hvem jeg møtte i løpet av turen. Syke mennesker ble så godt det lot seg gjøre holdt på avstand. Det vil si JEG holdt meg på avstand fra dem så godt det lot seg gjør. Så hvis det er noen som føler seg oversett eller glemt, er det stor sannsynlighet for at jeg rett og slett ikke oppsøkte så mange folk i løpet av turen. Jeg spilte riktig nok med ungdomskoret på KRIK-cup på Konsmo lørdag 30. mai, noe var utrolig morsomt. I år som i fjor var det veldig god stemning. Det er gøy med KRIK-folk.. det er så mye liv i dem.^^ Nytt av året var taleren; Odd Vegard Nygård. Veldig gøy og bra å høre på. Den mannen kan mer enn å synge! På kvelden bar det så fort som mulig ned til Lyngdal for å treffe kvinnen i hans liv. Søndagen var en avslappende dag. Ikke noe stress, bare nyte den siste dagen i Lyngdal på alt for lang tid. Jeg er veldig usikker på når neste Lyngdals-tur blir. Kanskje i Juli eller august en gang.. Høyst usikkert.
Søndags kveld og natt var en veldig hyggelig affære, som i all hovedsak bestod av å ta det veldig med ro med sin kjære i leiligheten hvor jeg bodde. Et par filmer ble snurret i spilleren, mens diverse folk kom og gikk. da klokken passerte 5 og det bare var Charlotte som satt i sofaen og sov var det tid for å pakke før avreise i 11-tiden.
Etter nesten én uke på Sørlandet kjente jeg meg sosialt og psykisk oppbygget til å ta fatt på en ny uke med edle dråper med cellegift i Tromsø. Jeg vil takke for alle som hyggelige personer som jeg fikk truffet i Lyngdal. Og alle jeg ikke fikk truffet. Takk for at dere bryr dere om meg, og ber for meg. Jeg er evig takknemlig for det. Ingen nevnt, ingen glemt. dere er for mange for å nevnes! Gud vil belønne dere alle sammen på den måten Gud ser er best for hver enkelt av dere.. Det er gøy med Gud. Han er skarp…!
Klokken er halv 3 på natta og jeg må sove. Jeg skal ta bussen halv 8 på morgenen for å treffe Charlotte i Bodø som kommer på helgebesøk til kreftmannen. Wee! Det er jeg veldig fornøyd med!
Hadebra..!
Snakkes
-Odd Inge Halsos -
Postet 19 juni '09 av Odd Inge, under Blogg'n. 3 kommenarer.
heisann, heisann
Det blir ingen lang oppdatering i dag, selv om det er alt for lenge siden jeg har gitt noe lyd fra meg.
Den siste tiden har jeg vært nesten ei uke på sørlandet. Veldig glad for at jeg fikk den turen.
Nå er jeg oppe i Tromsø igjen.. Er ferdig med to av tre behandlinger med cellegift. Reiser mest sannsynlig hjem på søndag. Det blir herlig, men fram til det er jeg fokusert på å gjennomføre kuren og komme seg gjennom det i god behold
Snakkes..
Heisann, Heisann
Det ser visst ut til å være et problem for meg å være aktiv her på bloggen. Håper dere kan tilgi meg for det. Her kommer jeg vertfall med en aldri så liten oppdatering (eller noe sånt), om hvordan saker og ting foregår.
Vel… Siden forgje innlegg ble nedtegnet har jeg forlatt sykehuset i Tromsø, og endelig kommet meg ned til familien på Reipå. Å få flytte hjem etter nesten en uke på sykehus var rett og slett en fantastisk opplevelse. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så deilig å flytte tilbake til Reipå.. Jeg er sjokkert og meget lettet.
Hehe, nei, nei. Livet er selvfølgelig ikke en dans på roser, selv om jeg er glad for å være hjemme.
De to siste dagene på sykehuset føltes som mange uker. Trodde aldri de skulle ta slutt. Jeg begynnte å merke effekten av cellegiften som var pumpet inn i meg de siste dagene, og var kvalm, sliten, skitten og utrolig lei av å surre rundt med syke gamle mennesker (Alle var koselige på sykehuset, for all del. Men, det er ikke en plass for en Nord-Norsk sørlending som er vant med å spille trommer halve uka, og ellers gjøre alt mulig annet som IKKE er kjedelig).
Den siste dagen var relativt intens. 16. mai: Siste fly fra Tromsø til Bodø gikk Klokken 10.15, og både jeg og sykehuset var svært klar for å få meg bort derfra. Vi begynnte med cellegift så tidlig som KL. 03.30 den natten. Kjørte på med diverse poser med skummel flytende stoff hele natta. Den siste skyllingen med saltvann, som skulle forhindre at nyrene mine ikke tok kvelden gikk på absolutt maks fart. Jeg kjente det i armen hvor det ble pumpet inn for å si det sånn. Følte den ble pumpet opp med luft eller noe
Klokken 09.15 var jeg koblet fra diverse aparater og ledninger også videre. Da var det å ta kofferten og springe til taxien som stod utenfor og kjøre til flyplassen. Jeg var utrolig glad når jeg kom meg til flyplassen, til tross for at jeg var kvalm og hadde fått kommando om å drikke nesten 2 liter i løpet av de neste 6 timene..
Flyturen foregikk med Widerøe. Utrolig gøy å fly de små flyene. De lander på de merkeligste plasser. Andenes og Stokkmarknes var flyplassene vi var innom mellom Tromsø og Bodø.
Det var forøvrig veldig fint vær 16. mai, så flyturen nedover den Nord-Norske kysten var en fantastisk naturopplevelse. Kom opp og se, folk og fe…
Jeg overlevde flyturen (Som tok i alt 2 timer) uten de helt store problemene. Når jeg kom til Bodø kjente jeg det var utrolig tungt å gå opp trappen fra flyet og inn til terminalbygningen . Det var tydelig at jeg hadde hatt en intens uke med cellegift.. (puh*). Møtte pappa inne på flyplassen, så bar det på en halv annen timers kjøretur hjem.
Da jeg kom hjem var jeg ikke særlig kvalm siden jeg hadde tatt et par kvalmestillende tabelletter på turen.
17. mai våknet jeg opp uten å være spesielt kvalm. Men etter hvert kjente jeg at jeg ble mer og mer kvalm. Jeg var ikke nede i bygda på noe feiring på formiddagen. Men, siden jeg hadde ligget inne ei uke var jeg så og si resperat på sosial kontakt med folk, så jeg presset meg litt til å bli med bort på frikirken i 4-tiden. Dopet ned på en del kvalmestillende…
Vi ble der til ca 8-9-tiden.. veldig fornøyd med dagen egentlig.. Koselig å treffe folk og sånt…
De neste dagene og fram til nå har jeg egentlig stortsett bare vært utrolig kvalm. Til stross for kvalmen er jeg ikke bitter av den grunn. Det var vel litt dette jeg var ute etter. Å få føle på kroppen hvordan det virkelig er å ha, og gå gjennom en kreftbehandling. Virkelig spennende vil jeg si.. Selv om jeg godt kunne vært spart for litt kvalme..
Jeg har gjort meg opp tanker om at jeg kan være så nær døden som bare mulig, bare jeg slipper å være kvalm. Det sier jeg sikkert fram til det faktisk skjer. Men kvalme er en utrolig frustrerende sak.. Over lang tid sliter den faktisk utrolig mye på psyken også. Fordi etter to, tre eller fire dager aner man ikke hvor lenge det kommer til å være. Man vet ikke hvor positive eller negative framtidsutsikter man har. Det eneste jeg vet er at jeg blir frisk til slutt.. men hvor er slutten…(?)
Nå har jeg 2 uker på å komme meg før neste cellegiftkur i Tromsø som starter 1. juni.
Kanskje det blir en sørlandstur før den tid, kanskje ikke.. Vi får se..
Mitt i mørket finns det alltid lys..
Forgje tur jeg hadde til Lyngdal, hadde jeg en seriøs samtale med Charlotte Hagen Nordenstrøm.. Vi fant ut at til tross for tingenes tilstand (jeg oppe i nord, hun nede i sør, også videre) er vi veldig glad i hverandre. Vi fant med andre ord ut at vi skulle prøve å ha et seriøst forhold til hverandre. Med andre ord være samme, med andre ord være kjærester.. You name it Og det har vist seg å være et veldig, veldig lurt valg.. vertfall fra min side. Charlotte er en av de virkelige gode grunnene til at jeg har taklet de siste ukene. Hun viser seg å være et skikkelig barskt stykke kvinnfolk som allerede fortjener stor respekt for å ha gjort noe så sykt som å gå inn i et forhold med en som skal rett opp til et Hekkfjell av en kreftbehandling, som foregår alt for langt borte *Respekt!*. Det er ikke så gøy å tenke på at det er 160 mil vei som ligger mellom oss. Men, det blir VELDIG gøy å treffe henne igjen.. Veldig glad i deg Charlotte Takk Gud for deg… Takk, takk og takk..!
Nå er klokka alt for mye, og jeg begynner å bli litt tom for ord etter hvert..
Bare husk på at Gud er god.. neinei.. ikke god… men, GOD!!!
Sånn, helt vilt god faktisk, ufattelig god.. er du med? Veldig viktig å huske på.. Uansett hva som skjer..
Takk Gud
-Odd Inge Halsos-
ja folkens.. Jeg har gjennomført 3 dager med cellegift, ca 6 timer pr dag.
Jeg har to dager igjen.. Kjenner jeg er litt redusert. Det kan være fordi jeg er inne på et sykehus, fordi jeg ligger i sengen halve dagen, eller rett og slett fordi jeg får i meg en god del gifti kroppen hver dag.
Jeg har det faktisk relativt bra. God frokost, god middag, og god kveldsmat.
Livet mitt er faktisk veldig fint for tiden:-)
Takker Gud for at jeg bor i Norge.. Takker Gud for alle som betaler skatt
Og takker Gud for hver dag som går – Gud er veldig veldig god.. bedre enn vi kan fatte.. Takk Gud
Sorry, orker ikke skrive mer i kveld
Ha det fint..
Snakkes!
-Odd Inge Halsos-
Hei folks..
Nå har jeg forflyttet meg opp til Tromsø, og innleggelse på universitetssykehuset i Nord-Norge.
Siden flyet mitt gikk KL. 06.20 fra Kristiansand mandag morgen, og vi kjørte fra Lyngdal før klokken 04.00 ble det ikke så mye søvn.
Jeg har egentlig for det meste ligget i sykesengen og halvsovet i hele dag. Bare avbrutt av CT-scan, EKG, blodprøve og et par andre prøver.
Jeg I morgen (Tirsdag) begynner jeg etter planen med cellegift. Tror det blir en utfordring som jeg sikkert blir lei av ganske fort. Skal ligge i 6 timer med intravenøst i fem dager. Jeg skal visst få ting og tang som hindrer meg fra å bli kvalm, men jeg tipper jeg blir kvalm likevel.. Argh.. Kvalme er utrolig irriterende.
Uffda, kanskje jeg virker litt negativ. Nei.. jeg er ikke negativ. Bare litt trøtt etter en søvnløs natt og en herlig turné med ungdomskoret.
Nevnte jeg at middagen her er utrolig god.
Fiskekaker, poteter og tilbehør – Minner om hjemmelaget
Må ikke glemme å nevne at jeg fikk; is…!
Kanskje det kommer en update i morgen, eller kanskje i overmorgen. Vanskelig å si når det blir. Så snart som mulig
Helt til slutt vil jeg takke UK Glorious for en veldig vellykket Turné.
God natt!
-Odd Inge Halsos-
God dag!
Nå er fremtidsplanene litt klarere enn det de var for tre-fire dager siden.
Etter en telefon fra Sykehuset i Tromsø 4. Mai, med forespørsel om jeg kunne komme opp på “kort varsel”, ble jeg øyeblikkelig forberedt på å forsvinne fra sørspissens palmekyst alt for fort. Dagen etter Fikk jeg igjen telefon fra Tromsø. Denne gangen med budskapet om at jeg kunne vente helt til søndag med å komme opp. Vi ble enige om at jeg kunne komme med første fly mandag morgen. Det vil med andre ord si at jeg er med på denne kor-turen til Rogaland, og jeg får de ekstra dagene i Lyngdal, som jeg så sårt trenger. Takk Gud for det!
Flyet går forresten KL 06.20 på morgenen fra Kristiansand-Kjevik. Håper jeg rekker det.
Ellers hadde jeg en herlig dag i går. Var nede og surret litt på KVS, før meg og to andre tok turen opp på Jonas B. for å drikke kaffe.. Mmmmm….
Etter dette var jeg på et lite bønnemøte (hvis man kan kalle det det?). Det var bra for meg.. Jeg hadde en fornuftig diskusjon med Gud..
Etterpå hadde jeg og Bjørn Erik Heim en tur til den døgnåpne bensinstasjonen på Mones – Mandal. Kjøpte ei grillpølse, siden de ikke hadde baconpølse. De hadde ikke fått leveranse 1. mai, så de hadde rett og slett gått tom. Men de skulle få mer i dag. Jeg spiste ikke egentlig så mye av pølsa.. Jeg var ikke helt i stand til å spise den i natt.
Jeg har egentlig ikke så mye mer å skrive om for øyeblikket. Vissheten om at Gud er god gjør det lett å leve i dag
Vissheten om at jeg skal på kompøvelse med koret i dag, for så å dra på tur i morgen gjør meg glad..
Snakkes..
-Odd Inge Halsos-
Heys’n
Jeg overlevde turen ned til Lyngdal. Herlig å være her..
Hadde egentlig tenkt å være her i ca 10 dager. Men, i dag fikk jeg telefon fra sykehuset i Tromsø: De måtte se litt på undersøkelsene som var gjort av meg i dag, og hvis det fremdeles viste seg at det var spredning spurte om jeg hadde mulighet til å komme på kort varsel. Siden det var et retorisk spørsmål, og jeg dermed egentlig ikke kunne si “nei”, spurte jeg hva; “kort varsel” ville si. Det var på; ca én dags varsel. Dermed er det mulig jeg må forlate Lyngdal igjen allerede i morgen eller på onsdag. Altså går jeg muligens glipp av helgens tur med koret. Kjipt, men jaja..
Snakkes..
Odd Inge